Samtidig vil Regjeringen våren 2007 legge fram en stortingsmelding med en strategi mot sosial ulikhet i helse. Denne satsingen er viktig. Lav sosial posisjon og dårlig helse er knyttet sammen, og helsa er gradvis bedre jo høyere posisjonen er. Det blir også stadig klarere at røttene til ulikhetene strekker seg langt tilbake i tid. Sosiale forhold gjennom hele livsløpet kan virke inn på helsa i voksen alder.
Sterk sosial ulikhet
Hvordan er sammenhengen mellom sykefravær og sosial posisjon blant unge voksne? I en fersk undersøkelse er risikoen for fravær ut over arbeidsgiverperioden registrert blant alle som ble født i Norge mellom 1967 og 1976. Blant nær 400 000 med rett til sykepenger ble ett eller flere sykefravær med muskelskjelettsykdom registrert i løpet av fire år hos 26 % av kvinnene og 16 % av mennene. Fraværsrisikoen ble fordelt etter foreldres og eget utdanningsnivå, som hver ble gruppert i fem kategorier: Universitet, høgskole, fullført videregående, videregående grunnkurs, og ungdomsskole eller lavere. Alle kunne dermed fordeles i 5X5=25 grupper som anga sosial posisjon i oppvekst og ung voksen alder.
Ikke uventet var det en sammenheng mellom sosial posisjon og fraværsrisiko. Det er uventet at sammenhengen var så sterk. Kvinner i laveste utdanningskategori hadde en risiko på 40%. I de 25 gruppene sank risikoen, med få unntak, jevnt og trutt jo høyere utdanningsnivået var for henne selv eller for foreldrene. I høyeste utdanningskategori var fraværsrisikoen nede på 11%. For mennene var det et tilsvarende mønster men en enda sterkere gradient: Risikoen som var 32% i laveste utdanningskategori sank til bare 1% i høyeste kategori.
Undersøkelsen gjelder sykefravær av lengre varighet på grunn av muskelskjelettsykdom blant unge nordmenn. Resultatet viser en sterk sosial ulikhet. Ikke bare sosial posisjon i voksen alder teller, men forskjellene kan skrives tilbake til sosiale oppvekstvilkår også. Forskjellene er sterkere for sykefravær enn for de fleste andre mål på helse som har vært undersøkt.
Enkelt sagt bestemmes sykefravær av hvordan man har det og hvordan man tar det. Hva er forklaringene på at foreldres og egen sosial posisjon henger så nøye sammen med sykefravær? Eget utdanningsnivå bestemmer senere posisjon i yrkeslivet, og dermed hva slags arbeid og arbeidsmiljø man får. Vi vet også at unge voksne med lavere utdanning har dårligere helse enn de med høyere utdanning. Men risikoen for sykefravær henger også sammen med andre individforhold, blant annet hvordan den enkelte mestrer daglige utfordringer. Mestringsevne og mestringsstrategi er egenskaper som i stor grad vil innlæres i barndommen, og foreldres utdanningsnivå er en mulig indikator for slik tidlig læring. Uansett gir disse funnene en klar indikasjon på at forklaringene til sykefraværet ikke bare er å finne her og nå, men går tilbake i tid. Man kan tolke dette pessimistisk og tenke at man må vente lenge på resultater av forebyggende innsats. Men det kan også tolkes optimistisk – satsing på utdanning kan ha positive effekter over flere generasjoner.
Sosiale forskjeller i sykefraværet bør interessere alle. Styrken av ulikhetene kan ikke være akseptabel i et samfunn hvor sosial likhet og rettferdighet er et mål. Det er vanskelig å tenke seg en reduksjon i de sosiale forskjellene i sykefraværet uten en samtidig reduksjon i totalfraværet som en ekstragevinst. Omvendt er det langt fra gitt at et fortsatt fokus på generell reduksjon i totalfraværet vil virke gunstig inn på de sosiale ulikhetene. Reduksjon av sosiale forskjeller vil også være en riktigere form for forebygging av sykefravær enn mange av forslagene som har vært fremmet den siste tiden.
Regjeringen legger fram stortingsmeldingen med strategier mot sosial ulikhet i helse om få måneder. Dette er et godt utgangspunkt, men da må sykefravær får en plass i meldingen. Vi må også få en bedre mulighet til å overvåke utviklingen i de sosiale forskjellene i fraværet, og å sikre oss at tiltak for å redusere fraværet også reduserer sosial ulikhet i fraværet. Aller viktigst er det at arbeidet for å redusere sosiale forskjeller i sykefraværet må bygge på mer langsiktige forebyggingsstrategier og kreve mer tålmodighet enn tilfelle er i dag. Røttene til sykefraværet går dypt.
Innlegget bygger på artikkel i Social Science & Medicine:
Kristensen P, Bjerkedal T, Irgens LM. Early life determinants of musculoskeletal sickness absence in a cohort of Norwegians born in 1967–1976. Soc Sci Med (2006), doi:10.1016/j.socscimed.2006.09.032.