Hvordan måle kjemiske eksponeringer i arbeidslivet

Eksponeringen en arbeidstaker er utsatt for varierer og derfor kan det være vanskelig å forutsi hva eksponeringen for den enkelte kan være. Prøvetakingsstrategien som velges er viktig for å kunne evaluere helserisiko på en sikker måte og for å kunne sette i verk tiltak for å redusere eksponering.

Eksponeringsgrad kan kartlegges via luftprøver (personlige eller stasjonære), primært personlige, biologiske prøver (blod, urin, vev) eller huddeponeringsprøver. Måleresultatene kan vurderes opp mot administrative normer og bedriftsinterne normer. Eksponeringen til en arbeidstaker varierer på grunn av mange ulike forhold som blant andre forskjellige arbeidsoppgaver, arbeidsvaner, årstid, ventilasjon, maskineri og temperatur. Eksponeringsgrad kan derfor variere mellom personer og over tid selv om de utfører samme jobb.

Kjemisk eksponering i norsk arbeidsliv
I Norge er mange arbeidere innen ulike bransjer utsatt for eksponering for potensielt helseskadelige kjemikalier i sitt arbeid. En av utfordringene på dette feltet er å dokumentere
sammenhengen mellom eksponeringer i arbeidslivet og eventuelle helseeffekter. Eksponering for kjemikalier kan for eksempel gi både korttidseffekter, som astmaanfall, og langtidseffekter, som KOLS eller kreft. For mange stoffer kommer effektene gradvis og etter lang tids påvirkning. I følge Produktregisteret er det deklarert i overkant av 15.000 deklareringspliktige kjemiske produkter i Norge, men man antar at det er ca. 35.000 slike produkter på markedet. Av disse produktene, som til sammen består av samlet sett ca. 10.000 kjemiske forbindelser, er 15.000 omtalt som
helseskadelige. Hovedmengden av disse har allergifremkallende, etsende og irriterende egenskaper. Blant stoffene kan det også være løsemidler; som kan medføre skader på sentralnervesystemet.