Stress til besvær

Et søk på Google.com med søkeordet "stress" gir 202 millioner treff (jan-07). Et av de viktigste vitenskapelige tidskrifter for arbeid og helse, Scandinavian Journal of Work,environment, and health, har nettopp utgitt et temanummer om "work-related stress".

Stress er åpenbart viktig. Men vet vi hva stress er? Hvis vi skal kunne forebygge helseproblemer og øke arbeidsevne og deltakelse i arbeidslivet, må vi ha presis kunnskap om hvilke faktorer i arbeidssituasjonen som har betydning. Det kan vi bare få ved å definere de påvirkninger som vi undersøker og å redegjøre for hva som er påvirkning (eksponering), hva som er individfaktorer og hva som er virkning (resultat, effekt). Fokus på stress står i veien for slik kunnskap og forståelse.

Ordet stress er egentlig to helt ulike ord, det har to opprinnelser. Det latinske ordet 'stringere' betyr "å binde stramt". Stress betyr påkjenning eller kraft som virker på noe. Verbet "to stress" betyr å legge vekt på, å understreke. I fysikk betyr stress den interne fordelingen av krefter grunnet en ytre påkjenning. På engelsk brukes 'strain' om deformering av et legeme som følge av stress.

Den andre opprinnelsen er det franske  ordet 'destresse' (engelsk: 'distress') som betyr nødsituasjon eller negative opplevelse. Distress er  samleord for ulike negative psykologiske opplevelser som angst, uro, negative følelser, osv. stress blir benyttet som en forkortelse av distress, - ofte uten at brukeren tenker over det.

Stress - et gjengs begrep
Det er Hans Selye som får skylden for at ordet stress er blitt dagligtale. Selye observerte at injeksjon av ekstrakt av oppmalt vev fra kyr til rotter ga de samme forandringer som ved brannskader og infeksjoner: forstørrelse av binyrebarken, reduksjon av immunorganene og ofte blødninger fra magesekken. Selye forsto at mange av disse forandringene representerte hensiktsmessige reaksjoner på skader. Siden han hadde begrensede målemetoder, konkluderte han med at alle påkjenninger ga samme reaksjonsmønster, og kalte dette «det generelle tilpasningssyndromet».

Selye var en fantastisk formidler og i en av sine bøker innførte han begrepet stress om reaksjonsmønsteret, og bidro dermed til total forvirring om begrepene. Selye mente at stress var nødvendig for å håndtere påkjenninger. Stress ble heretter anvendt både på påkjenning og belastning (stimuli) og om reaksjoner (respons). Han har selv innrømmet at ordvalget var uheldig og han lanserte ordet 'stressor' om påkjenninger for å kunne skille mellom stress som påvirkning og stress som omstillingsreaksjon. Selye påpekte at det er en forskjell mellom stress og distress.

Selyes forskning fikk svært stor betydning for helsefagene, fordi han påpekte noe som hadde betydning for overlevelse og død, og fordi han var særdeles flink til å popularisere sine funn. Etter massemedias fokusering på magesår og hjerteinfarkt som "sjefssykdommer" på slutten av 1950-tallet, flygelederes helse og Vietnamkrigen på 1960- tallete ble begrepet en del av vår dagligtale. Det er to problemer med Selyes teori. Det ene er at han tok feil, det meste av teorien passer ikke med det man har funnet senere. Det andre problemet er at definisjonen av begrepet stress er sirkulær, dvs at stress er et resultat av seg selv og også årsaken til seg selv.

Mangel på presisjon
Samfunnsvitenskapene har kopi ert Richard Lazarus som benyttet ordet stress for å beskrive opplevelsen av at et problem er større enn mulighet eller evne. Dette er opplevelsen av ikke å mestre et problem, det er distress. Fra grunnforskning vet vi at denne opplevelsen ofte medfører at man gir opp eller reduserer motivasjonen og det reduserer adrenalin og andre av kroppens omstillingsreaksjoner (som vanligvis er forbundet med stress).
Denne samfunnsvitenskapenes definisjon er uholdbar i forhold til det vi vet om omstillingsreaksjoner. "Stress-symptomer" er også blitt vanlig dagligtale. Dette er en årsaksdiagnose, dvs det forteller om årsak til et bestemt symptom.
Dessverre er det slik at vi nesten aldri kan vise at det er stress som er årsaken til et bestemt symptom som f eks hodepine eller ryggsmerter. Vi har fått kunnskaper om at visse faktorer i arbeidsmiljøet kan øke risikoen for plager som muskelskjelettlidelser, men vi kan sjelden påvise med sikkerhet i hvert tilfelle at stress er årsaken til plagen. Det finnes ingen symptomer eller helseplager som bare forekommer ved stress.  om oftest er det riktigere å snakke om distress-symptomer, dvs plager som ofte forekommer samtidig.

Dermed er vi i den håpløse situasjon at fagfolk bruker ordet stress både om belastning og påkjenning, om reaksjonsmåter og mestringsstrategier og om resultater og konsekvenser. Selv anerkjente forskere roter med begrepene. Ofte brukes stress i flere helt ulike betydninger i samme rapport. Det synes som om forskere bruker ordet stress for å markedsføre arbeidet sitt.

Presisjon
Hvis man ikke klarer å holde fra hverandre de forhold i arbeidet som kan bidra til belastninger eller til mulighet for mestring, vekst og utvikling på den ene siden (eksponeringer), og konsekvenser av disse forholdene på den andre siden (effekter), blir det umulig å arbeide systematisk for det gode arbeidsmiljøet.

Ordet stress er blitt dagligtale, og vi bruker det i stedet for å peke på et konkret forhold, som f eks tidspress eller konflikt. Denne mangel på presisering gjør det vanskelig å finne frem til hva som egentlig er problemene, både på individnivå og på arbeidsplasser. Vi har rett og slett vent oss til å tenke upresist om arbeid, stress og helse. Det har vært en vanlig oppfatning at kartlegginger av psykososialt arbeidsmiljø kan gjøres med noen få spørsmål om jobbtilfredshet, "temperatur eller klima" eller stress.
Vi erfarer at kartlegginger med instrumenter som måler forholdsvis presise faktorer, gir virksomhetene bedre grunnlag for endringer og utviklingsarbeid. Mer presis kunnskap gir bedre beslutningsstøtte.

Hvis vi skal forstå hva det er i arbeid som gir vekst, utvikling og deltakelse eller helseproblemer, nedsatt arbeidsevne og fravær, må vi altså bruke presise begreper. "Stress på jobben" kan være hva som helst, og sier intet om hva man bør endre eller forebygge. Forskning om psykologiske og sosiale faktorer i arbeid og betydning for helse, har hittil fokusert på noen få faktorer: kvantitative krav (arbeidsmengde og tidspress), kontroll (autonomi), og sosiale samspill (støtte, trakassering) og belønning, men flere "nye" faktorer blir undersøkt.

STAMIs ressurssenter og Den nye arbeidsplassen
STAMI har sammen med de andre Nordiske arbeidsmiljøinstituttene utviklet et kartleggingsinstrument som måler forholdsvis mange og presise arbeidsfaktorer, "The general Questionnaire for Psychological and Social factors at work (QPSNordic).
Med sitt Ressursenter for psykologiske og sosiale faktorer i arbeid gjør STAMI forskning på hvilke arbeidsforhold som har betydning for helse og trivsel. Prosjektet Den nye arbeidsplassen, Arbeid, helse og deltakelse i arbeidslivet, er det viktigste prosjektet. Det følger mer enn 6000 ansatte over flere år.

STAMI har anbefalt "survey-feedbackmetoder" for utvikling og forbedring av arbeidsinnhold og arbeidsmiljø. En viktig faktor er at et godt instrument øker bevisstheten om hvilke arbeidsforhold som er viktige for helse og motivasjon.
Dette innebærer en prosess i fire faser. Ved kartlegging av arbeidsmiljøet med et relativt detaljert instrument (survey) avdekker man gode og mindre gode sider i arbeidsforholdene. Man avdekker problemer, men kan også vise at misnøyesnakk ikke har rot i virkeligheten. Fase to er gruppevise diskusjoner av resultatene (feedback) slik at man kommer frem til enighet om situasjonen, om målsettinger og helst om målsetting for endringer. Den tredje fasen er arbeidet med å utarbeide og gjennomføre tiltak/endringer. Den fjerde fasen er evaluering i form av neste kartlegging (survey) for å fastslå at utviklingen er positiv.

Vi begynner å få kunnskap som gjør det mulig å peke på forholdvise presise faktorer som har betydning for helse, trivsel og motivasjon. Arbeidslivet bør nå forholde seg til denne kunnskapen.